Picture above shows the first Monday happening called “the t-shroom project”, the 26th of April 2004, which represented a collaboration with the art group Rakett, the Latvian art group called PRIMITIVE and art bureau OPEN. The photo is taken by Henrik O. Jenssen for Studvest. Published article on both paper and web 27/04-2004, issue (nummer) 13.
Monday all Year was a two day happening that I curated in Collaboration with Hordaland Art Centre, Bergen in 2004. As the title indicates, this exhibition dealt with art’s response to the various issues dealing with the trivial and repetitive issues of everyday life. There has always been a tension in art since modernity between everyday life and the attempt to escape its mundanity in favour of the more extravagant and the more subversively glamorous. This is for instance very well exemplified in Gustave Flaubert’s novel “Madame Bovary” which tells the story about Emma and her choice of leading a double life as a doctor’s wife and a mistress and how the harsh reality of financial burden from an extravagant lifestyle finally caught up with her in the end. Flaubert famously stated after he finished this novel, that “Madame Bovary, c’est moi. “(Madame Bovary, That’s me)
It is exactly this tension that the participants in Monday All year were invited to explore.
Art since modern time, has also been concerned with the attempt to emphasis the surreal and also the absurd and even ‘fantastic’ sides of everyday life, things we may take for granted by looking at the so-called normal everyday doings in a new perspective, attempting to break up our automatic perceptions of Monday all year consisted of a two-day happening, each occurring on different Mondays. The first Monday-happening took place the 26th of April 2004 and represented a collaboration with the curator group Rakett on something called the Tshroom project (See picture above). The Tshroom-project is again a project developed over years by a Latvian art group called PRIMITIVE and art bureau OPEN that wants to make sure the famous eastern european tea-mushroom is not going out of fashion after the defeat of communism. During Communist time, the tea-mushroom was found in one out of three soviet kitchens and were highly praised for its apparent health benefits. The mushroom was either passed from one generation to the next as a family heritage or it was acquired as a gift from friends.
The popularity of the mushroom has nevertheless faded after the fall of communism, where global soft-drink brands like Coca Cola has more or less taken over the market.
The picture shows part of Arne Magnar Rygg’s project, “Nothing to laugh at” for the Monday happening the 31st of May, 2004. The text on the toilet wall says “This way out to the real world.” Photo: Courtesy of the artist.
The next Monday happening took place the 31st of May at Hordaland Art Centre and was curated by Christian Bøen and myself. The King of Fusa or Morten Holmefjord. had for this occasion accepted to become this Monday’s patron and he sent a speech on DVD that was played during the opening. This exhibition consisted of both performances, a video-film programme, installations by Jorann Abusland and Arne Magnar Rygg, concerts with Snowjoggs, Termodress and Anders G, just to mention a few.
There are plans repeating the concept for other and different occasions in the future.
Kunsten og den avantgarde romantikk
“At gaae ud fra en Grundsætning og paastaae at erfarne Folk skal være forstandigt, jeg føier dem og gaaer ud fra den Grundsætning at alle Mennesker ere kjedsommelige. Ellers skulde der være Nogen, der vilde være kjedsommelige nok til at sige mig imod heri?”
“Søren Kierkegaard”. Fra Enten-Eller utgitt av Victor Eremita.
“Everything in her immediate surroundings, the boring countryside, the imbecile bourgeois, the general mediocrity of life, seemed to be a kind of anomaly, a unique accident that had befallen her alone, while beyond, as far as the eye could see, there unfurled the immense kingdom of pleasure and passion.”
Gustave Flaubert “Madame Bovary.”
Det var spesielt to litterære verk jeg festet meg ved i forbindelse med planleggingen av utstillingen “Mandag hele året”. Disse var “Enten-Eller” utgitt pseudonymt av Søren Kierkegaard, og “Madame Bovary” av Gustave Flaubert. Hos begge disse 1800-talls forfattere, finner vi en klar problematisering av de estetiske og mer romantiserende idealer sett i forbindelse men mest av alt i konflikt med en ‘hverdagslig’ og mer borgerlig oppkonstruert verden. Hos Kierkegaard skjer dette med en klar ironisering for øyet men også med en lengsel etter å være istand til å velge hverdagens repetisjoner framfor de mer kortvarige, ekstraordinære øyeblikkene. Valget av å gi seg hen til hverdagens gjentagelser, skulle iflg. forfatteren skille seg vesentlig fra borgerskapets verden og ikke minst det han oppfattet som det ureflekterte, programmerte livet som spissborgeren lever.
“Madame Bovary” omhandler en borgerlig ung kvinne ved navn Emma som er flasket opp på datidens romantiske masselitteratur og som lengter seg vekk fra hverdagen i provinsen som hustru til en trofast men forsagt landsbylege. Av den grunn innleder hun affærer med andre menn, blant annet til libertineren Rudolph. Romanen er satt til den provinsielle hverdag i 1800-tallets Normandie, men mesteparten av bokens innhold utheves på et annet plan; i Emmas sans for de estetiske settinger, møbler og draperinger kjøpt på kreditt og i erotiske eskapader. Men dette kostbare tidsfordriv setter Emma tilbake til den nådeløse realitet i slutten av boken når hun blir presset til å tilbakebetale sin gjeld. Når drømmen slår sprekker og hun heller ikke finner noen hjelp eller løsning på en uunngåelig økonomisk ruin, velger hun tilsist å ta sitt eget liv.
Spillet og konflikten mellom det til enhver tid konforme liv og de mer ekstraordinære øyeblikkene, har alltid spilt en avgjørende rolle i kunsten. 1800-tallets salongkunst var i stor grad ment å representere en sfære til estetisk forherligelse, noe som for en stakket stund fjernet deg fra livets mer banale realiteter. Denne arven ble videreført i formalismen som tilstrebet en estetisk autonomi eller en rendyrking av kunstens egenart.
F.o.m begynnelsen av 1900-tallet, utviklet der seg imidlertid avantgarde retninger som Dadaismen og senere Fluxus og Pop Art som hadde til hensikt å profanere kunstens forfinede sfære ved bl.a å lage kunst av hverdagsgjenstander slik en ser det i f.eks Marcel Duchamps readymade eller Andy Warhols brillobokser.
Fortolkningen av det uoversiktlige erfaringsfeltet, har også spilt en vesentlig rolle i det utvidede samtidskunstfeltet. På samme måte som den tidlige avantgarde tradisjonen opponerte mot det etablerte borgerskapets dobbeltmoral, forsøker deler av dagens kunst på en subversiv måte å relatere seg og gi sine versjoner av dagens teknokratiske, kapitalistiske og massemediale hverdag.
Men denne opposisjonen er imidlertid avhengig av det feltet den opponerer imot. I Norsk Kulturråds rapport “Risikosoner”, skriver Stian Grøgaard at kunst som identifikasjon må være sterk nok til å tåle inntak av hva som helst samtidig som den er avhengig av at utsiden respekterer grensene. (Ibid. side 27) Den avant garde tradisjonen var f.eks opptatt av å profanere bestående verdier men det skjedde både med det borgerlige apparat i bakgrunnen og innenfor kunstrommets fire vegger. For at kunstbegrepets kunstmagi skal kunne opprettholdes, trenger det altså en klar institusjonell beskyttelse for at ikke begrepet skal bli fullstendig tillintetgjort.
Vi har alltid vært romantiske
På samme måte som Emma i “Madame Bovary skaper den romantiske spenningen på en besteborgerlig bakgrunn, skaper kunstneren sine samtidsmytiske romantiske rom på bakgrunn av den samtiden han eller hun lever i. Abu Rasuls roman “The Coca Hola Company” romantiserer f.eks med sin hyperbolske og misantropiske stil. Slacker art estetiserer og derved også romantiserer det slacker-aktige. Bjarne Melgaard fremstår som en typisk kunstner dandy i måten han stiliserer seg selv på i relasjon til sin homo-erotiske kunst.
En må således ikke bare la seg forhekse av et opprørsk innhold men se uttrykket i dets stil og helhetlige kontekst.
Veien fra kunstens subkulturelle strømninger til kapitalens etablerte krefter, er heller ikke så lang. Stian Grøgaard skriver at avant-garden er blitt normalisert ettersom risikoen er blitt til samfunnets selvforståelse: “Selvsagt vet vi at ingen reservater i et kapitalistisk samfunn får være i fred, heller ikke kunst, raseringen av gyldighetsfærer er nærmest kapitalens bevegelseslov. (ibid. side 28)
I Abo Rasuls andre roman “Macht und rebel”, utgjør denne polemikken (Eller kanskje mangelen på sådan) bokens viktigste stilistiske element. Bokens hovedkarakterer, macht und rebel, befinner seg tilsynelatende i hver sin ytterkant av samfunnet. Rebel er en arbeidsledig nihilist mens Macht er en vellykket, glatt mann med god jobb i reklamebransjen. Macht er vellykket ettersom han har innsett at det er de subversive uttrykkene som selger. Av den grunn oppsøker han de subkulturelle miljøene for å fange opp uttrykk. Når han inngår en allianse med Rebel, går motsetningsparet opp i en form for nøytraliserende, nivellistisk syntese hvor det blir tydelig at alle tegn kan tømmes for meningsinnhold og brukes på nye subversive måter i fashion og reklame, inkludert pedofili og gamle nazi-symboler.
Utstillingen “Mandag hele året” føyde seg slik fint inn i retningen av post avantgarde uttrykk med sitt kunstekskluderende, happeningorienterte og ikke minst ved sin bruk av hverdagslige uttrykk som også utgjorde et viktig kuratorisk grep ved denne utstillingen.
Først ute var mandagen den 26. April med Rakett som presenterte kunstprosjektet T-shroom. Den estiske kunstnergruppen Primitive & Art Bureau OPEN har med prosjektet T-shroom spesialisert seg på distribusjon av den påstått helsebringende soppen kampucha som har vært et velkjent innslag i den tidligere sovjetiske hverdag. Studier viser at for 20 år siden var denne te-soppen å finne i ett av tre daværende sovjetiske kjøkken. Soppen var enten arvet som et klenodie fra en generasjon til neste, eller gitt som en gave venner imellom og kunne produsere årsforbruk av drikkevarer til hele familier. Sovjets fall og den økte vestliggjøring av Russland, har imidlertid gått hardt utover tesoppens popularitet som har måttet vike for drikker som Coca-Cola, Pepsi og diverse annet mineralvann. Primitive & Art Bureau OPEN har ønsket å belyse noe av dette og har blant annet begynt å distribuere soppen via sitt eget kunstnernettverk.
På Hordaland Kunstsenter var soppen blitt anbragt på tre-liters glass som igjen stod plassert på metallhyller. En viktig performativ del av utstillingen bestod i å tilby publikum en liten prøvesmak av soppen og å fortelle om alt den påståelig nok skal hjelpe mot.
På slutten av kvelden ble alle soppene loddet ut og de heldige vinnerne fikk også med seg en liten veiledning om hvordan de best skulle holde den i live og hvordan de kan ta avleggere av soppen som de kan gi videre til sine venner.
På veggen bak denne performative installasjonen, ble det projisert en video som bestod av intervjuer av en eldre generasjon russere som ennå sverget til å drikke tesopp. En eldre dame i videoen kunne imidlertid advare mot å spise av selve soppen. En hun kjente hadde gjort nettopp dette med meget uheldige resultater. Ifølge skrekkhistorien hadde soppen overlevd i magen på den uheldige kvinnen slik at hun måtte opereres for kilovis med sopp. Intervjuobjektene hadde tydelig både (over)tro og tillit til tesoppen.
Den 31. Mai, som jeg kuraterte sammen med Christian Bøen, hadde både et tidsbasert og et mer “permanent” program som stod hele kvelden. Det tidsbaserte programmet ble innledet med en velkomsvideo fra Visekongen av Fusa, utstillingens høyeste beskytter og gikk deretter over til å flette inn både videoer, lyd-prosjekter og
Videre bestod det tidsbaserte programmet av både videoer, lyd-prosjekter og konserter.
I programmet ble det blant annet vist en video av Lisbeth Nordli kalt “Travelling home” som er blitt filmet i Fjærlandstunnelen, nord-Europas lengste, som likevel representerer et temmelig ordinært innslag i norsk veilandskap. I det hele tatt er det
hvordan kunsten også kan fremheve det hverdagslige gjennom å bruke repetisjon som et stilistisk grep.
Av lyd-prosjekter kan nevnes Pine Splitter av Terje Øverås som gikk ut på å maltraktere Dum Dum Boys sang Splitter Pine ved hjelp av et bestemt lydprogram lastet ned fra internett. og Isaac Simas Hip Hop.
teknomusikkens varierte men likevel repetitive struktur som til tider gir inntrykk av å nå klimaks. (Her termodress, Snowjoggs og Club Vevendel) Dette er imidlertid bare tilsynelatende da oppbyggingen på denne musikken i regelen kan fortsette i det uendelige.
Jorann Abusland og hennes installasjon som blant annet tar utgangspunkt i et forsøk på å rekonstruere en drøm hun har hatt. David Lynch-aktig. i tillegg planteinstallasjonen hennes “Stolon” bestående av
Society of Nothing, kunne du banke på døren til virkeligheten,
Bilde viser detailj av Arne Magnar Ryggs prosjekt for Mandag hele året “Nothing to Laugh at”. Foto: Arne Rygg
